Det var sommerens varmeste dag, 39 grader. Solen omfavnet deg fra alle kanter, asfalten dampet, og jeg sto et sted mellom Bolognas gamle røde murer og lette etter den første skyggen. Men til tross for varmen, byen pustet. Ungdom. Ideer. Sirisser.
Bologna, mer enn bare en by
Jeg hadde aldri trodd at Bologna skulle fange meg slik. Byen kalles «La Dotta, La Grassa, La Rossa» – «den lærde, den fete, den røde». Og nettopp det er den.
Den lærde, fordi verdens eldste universitet ble grunnlagt her i 1088. Ja, universitetet i Bologna er ikke bare en utdanningsinstitusjon, men et sted der det intellektuelle Europa ble formet gjennom århundrer. Dante, Kopernikus, Petrarca, alle gikk de gjennom disse gangene. Og i dag, mer enn 900 år senere, høres Bologna fortsatt ung ut: overalt hører man engelsk, fransk, italiensk, tysk. Studenter, praktikanter, kunnskapssøkende.
Den fete, fordi Bologna er Italias kulinariske hjerte. Har man ikke spist tagliatelle al ragù her, vet man ikke hva ekte ragù er. Glem «bolognese» fra supermarkedet i Tyskland. Her kokes sausen i timevis, serveres kun med tagliatelle, og smaker som et helt nytt kulinarisk verdensbilde.
Den røde, fordi himmel, tak og vegger alle har denne varme terrakottafargen. Bologna ser ut til å være bygget av sollys .
En by som aldri blir gammel
Det som imponerte meg mest, var følelsen av stadig fornyelse. Man får inntrykk av at byen oppfinner seg selv på nytt hvert semester. Ungdommen er overalt: i biblioteker, på trappene til gamle bygninger, på sykler, i små kafeer. De ler, diskuterer, tegner, drømmer, og noe i luften sier: «Dette er de som bærer byen videre.»
Det er merkelig å befinne seg i en så gammel by som samtidig føles så ung.
Bologna, sirisssenes by
Og så er Bologna også sirisssenes by. De holdt ikke fred verken på dagen eller om natten. Lyden deres var som byens lydspor, alltid til stede under måltider, på spaserturer, i ettertanke. Heldigvis var vinduene på hotellet godt isolert, så det var i hvert fall mulig å sove. Men ærlig talt, jeg likte kvitringa deres. Den hører rett og slett med.
Bologna er altså ikke bare universitetenes by, men også sirisssenes by. Den er belest, men ikke overlegen. Gammel, men aldri støvete. Gloende varm, men full av liv. Og jeg ville kommet tilbake når som helst, selv ved 39 grader.
