Toscana regnes som en av Italias mest beskrevne regioner. Vinmarker, sypress-alleer, natursteins-agriturismi og perfekt iscenesatte landskap preger bildet. Men det finnes også en Toscana hinsides disse kjente motivene, roligere, råere, mer opprinnelig. Det er nettopp dit boken «Verborgene Toskana – Die Geheimnisse der Lunigiana» av Dietmar W. Brandt fører leseren. Forfatteren forbinder personlige opplevelser, arkitektonisk blikk og regional hverdagskultur til et flerlaget portrett av en landsdel som selv mange Italia-kjennere knapt kjenner til.
Forfatteren kom til Italia for første gang som barn
Brandt, født i 1961 i Kassel, kom til Italia for første gang allerede som barn. Dette tidlige møtet utviklet seg til et livslangt forhold. «Da jeg var seks år gammel, mistet jeg hjertet mitt til Italia – men ikke til postkort-Toscana», sier han. Fra begynnelsen av var det de mindre påaktede stedene som fascinerte ham, ikke turistenes glansbilder: «Jeg er betatt av de skjulte kroker, de glemte landsbyene og den rå skjønnheten i Lunigiana.»
Etter å ha studert interiørarkitektur i Rosenheim tok han mange studiereiser gjennom hele Italia. Senere arbeidet han i en årrekke som representant for italienske designkjøkkenprodusenter i Tyskland. Form, materialitet og romvirkning ble dermed ikke bare en interesse, men en faglig praksis. Siden 2022 er Brandt bosatt fast i Lunigiana. Boken er derfor ikke et reiseprosjekt på avstand, men resultatet av et perspektivskifte fra besøkende til beboer.
Fra å passere til å ankomme
Møtet med regionen skjedde ikke gjennom én enkelt ferie, men gjennom år med gjennomkjøring. På 1990-tallet var Lunigiana for Brandt først og fremst en transittrute på vei til Liguria. «Jeg kjørte alltid rett gjennom, på vei til venner i La Spezia og til kjøkkenprodusentene jeg besøkte jevnlig på den tiden.» Nettopp denne stadige passeringen uten opphold ble i ettertid et vendepunkt.
«Jeg skjønte at jeg kjørte gjennom en landsdel som ikke så ut som et kulisselandskap, men som ekte liv – og at jeg aldri egentlig hadde satt foten der.» Fra gjennomfartssted ble det et bevisst mål. «Det var punktet der jeg visste: Jeg vil ikke bare passere Lunigiana, jeg vil forstå den og bo her.»
Et motstykke til Toscana-klisjeen
Hva er det som skiller regionen så tydelig fra det utbredte Toscana-bildet? Brandt beskriver en klar kontrast mellom iscenesettelse og hverdag. «For mange står Toscana for det polerte bildet: sypress-alleer, vin, perfekte agriturismi, alt kuratert, ofte som fra en katalog. Lunigiana er det stikk motsatte.»
Landskapet er grønnere, mer kupert og mindre glattet ut. «Mer landskap enn postkort, og mer hverdag enn scene.» Samtidig er havet innen rekkevidde. Mange steder ligger bare omtrent en halvtime fra den liguriske kysten. Det avgjørende er likevel noe annet: «Ingenting der virker som en kulisse bygget for besøkende. Det er et sted som eksisterer for sin egen del, og deretter for gjestenes.» Nettopp denne selvstendigheten gjør inntrykket varig. «Den trenger ikke å behage noen – og nettopp derfor fester den seg i minnet.»
En bok født av et hull i litteraturen
Ideen til boken oppsto ikke ved skrivebordet, men i samtaler på stedet. En eiendomsmegler og venninne gjorde Brandt oppmerksom på at det finnes svært lite aktuell, fortellende litteratur om regionen. Eksisterende verk er som regel sterkt historisk preget, ofte tørt skrevet og visuelt lite tiltalende.
«Og det fantes ingenting i opplevelsessjangeren – ingen ferske fortellinger med sterke, bærende skisser.» Det resulterte ikke i en vag plan, men i en konkret beslutning: « Hullet var så åpenbart at det plutselig ikke lenger var en abstrakt idé. Det var mer som: da gjør jeg det slik jeg selv ville likt å lese det.»
Reisefortelling, ikke reiseguide
«Verborgene Toskana – Die Geheimnisse der Lunigiana» er bevisst ingen klassisk guide. Forfatteren Dietmar W. Brandt satser på personlig dramaturgi fremfor listelogikk. «Jeg tar leserne med på en svært personlig reise», beskriver han sin tilnærming. Det innebærer konkrete scener og steder: tidlige markedstimer i Pontremoli, kulinariske oppdagelser som håndlagde testaroli på en locanda i Bagnone, og de steinete sporene etter Malaspina-dynastiet med dets mange borger og festningsanlegg.
«Med skisser, tegninger og levende scener handler det om den opprinnelige, uforfalskede Toscana bortenfor de uttrampede stiene.» Forfatterens arkitektoniske bakgrunn er merkbar gjennom hele boken. Steder beskrives ikke bare, de leses i sin struktur og virkning: torg, smug og bygningskropper som fortellende elementer.
To språkversjoner, ett års arbeid
Det tok rundt tolv måneder å skrive boken, med én særegenhet: Det ble laget parallelt en tysk og en engelsk utgave. «Det er ikke snakk om å skrive én gang og så oversette, men om to tekster som må fungere i tone, rytme og presisjon.» Særlig med en sterkt opplevelsesbasert stil blir det raskt tydelig om en tekst bærer eller bare informerer. Brandt fikk støtte av en redaktør og en engelskspråklig morsmålsbruker.
Hva boken skal vekke hos leseren
Ambisjonen er ikke å servere et raskt insidertips, men å tilby et perspektivskifte. «Jeg vil at leserne skal gi denne regionen en ekte sjanse. Ikke som et insidertips man raskt krysser av, men som en region med substans.» Særlig hjertekjær er den regionale mattradisjonen, som skiller seg tydelig fra det utbredte Toscana-bildet: jordnær, ærlig og selvstendig.
Han beskriver målet sitt klart: «Hvis noen etter å ha lest boken ikke bare kjører gjennom, men bevisst blir, spiser, ser seg rundt og tar seg tid, da har boken oppnådd akkurat det den skulle.»
Klikk her!
