De som bor i Italia med små barn, oppdager raskt at barnepass og tidlig utdanning er organisert annerledes enn i Tyskland. Den førskoliske omsorgen er ikke ett enhetlig system, men et samspill mellom kommunale tilbud, statlige institusjoner og private løsninger. Den er ikke obligatorisk, men spiller en sentral rolle for mange familier, både når det gjelder å kombinere familieliv og arbeid, og for barnas tidlige språklige og sosiale utvikling.
Et fleksibelt system før skolestart
Den førskoliske omsorgen i Italia omfatter i utgangspunktet alle tilbud for barn fra fødsel til skolestart ved rundt seks år. I motsetning til det tyske systemet finnes det ingen landsdekkende enhetlig struktur med lovfestet rett til en barnehageplass. Det er i stedet kommunene som bærer et stort ansvar. Tilbud, kvalitet og tilgjengelighet varierer derfor betydelig etter region, by og til og med bydel.
Det som er felles for alle modellene, er at de offisielt ikke er en del av skoleplikten. Likevel benytter de fleste familier seg av minst en del av det førskoliske tilbudet, særlig barnehagen i årene før skolestart.
Asilo nido: omsorg for de minste
For barn under tre år er asilo nido den klassiske formen for omsorg utenfor familien. Disse institusjonene tar imot barn fra noen få måneder gamle og frem til treårsdagen. Fokuset ligger mindre på formell opplæring enn på omsorg, stell og tidlig stimulering. Hverdagen preges av faste rutiner, lekestunder, hviletid og felles måltider.
Asili nido kan drives kommunalt, privat eller av arbeidsgivere. Særlig i større byer er kommunale plasser svært etterspurte og ofte begrenset i antall. Mange foreldre melder inn barna tidlig, noen ganger lenge før ønsket oppstart. Private institusjoner er mer fleksible, men som regel betydelig dyrere. Åpningstidene er ofte tilpasset ordinær arbeidstid, og heldagsplasser er ikke en selvfølge overalt. I rurale områder er tilbudet generelt mer begrenset enn i byene.
Scuola dell'infanzia: den italienske barnehagen
Mellom treårs- og seksårsalderen går de fleste barn over til scuola dell'infanzia. Den ligner mest på den tyske barnehagen, men har et sterkere pedagogisk mandat. Språk, sosial atferd, grunnleggende matematiske og logiske sammenhenger samt kreative aktiviteter er en fast del av hverdagen.
Besøket er frivillig, men sosialt dypt forankret. I mange regioner går nesten alle barn i scuola dell'infanzia i hvert fall de to siste årene før skolestart . For barn fra ikke-italienskspråklige familier er denne fasen særlig viktig, siden de her lærer språket i hverdagen og blir kjent med skolens rutiner.
Institusjonene drives av ulike aktører. Statlige og kommunale tilbud er utbredt, og i tillegg spiller kirkelige og private aktører en stor rolle. Innholdsmessig skiller konseptene seg ofte mindre fra hverandre enn i Tyskland, ettersom det finnes nasjonale pedagogiske retningslinjer.
Dagmamma og alternative omsorgsformer
I tillegg til barnehager og barnehagetilbud benytter mange familier seg av individuelle omsorgsformer. Dagmødre, i Italia ofte kalt assistente familiare eller educatrice, passer barn i små grupper, som regel hjemme hos seg selv. Denne løsningen er særlig utbredt der det er for få barnehageplasser eller der foreldre trenger fleksible passetider.
I tillegg finnes det integrerte tjenester som lekegrupper, foreldre-barn-sentre og tidsbegrensede passetilbud. De erstatter ikke heltidsomsorg, men kan gjøre hverdagen enklere, særlig for familier med deltidsmodeller.
Påmelding, organisering og kostnader
Organisering av førskolisk omsorg krever ofte personlig initiativ i Italia. Påmelding skjer som regel via den aktuelle kommunen eller direkte hos den ansvarlige institusjonen. Ved innmelding kreves det vanligvis grunnleggende dokumenter, blant annet legitimasjon, vaksinasjonsbevis og barnets codice fiscale (italiensk personnummer) .
Kostnadene varierer betydelig. Mens besøk i scuola dell'infanzia ved statlige institusjoner ofte er gratis eller inntektsgradert, betaler mange kommuner månedlige avgifter for barnehageplasser (asilo nido) for de minste. Private tilbud er betydelig dyrere, men tilbyr til gjengjeld ofte lengre åpningstider eller mindre grupper.
Førskolisk omsorg: hverdag og pedagogisk kultur
I hverdagen fremstår den italienske omsorgskulturen som relativt strukturert, men mindre skolepræget enn i enkelte andre land. Faste ritualer, felles måltider og et nært forhold mellom personalet og barna preger hverdagen. Samtidig spiller sosial læring en stor rolle. Barn tilbringer mye tid i grupper og lærer tidlig regler, hensynsfullhet og selvstendighet.
For tyske foreldre kan det noen ganger virke uvant at tilbudet i stor grad er konsentrert til formiddagen og tidlig ettermiddag. Lange åpningstider utover kvelden er snarere unntaket. Familier organiserer ofte ettermiddagen selv, gjerne med hjelp av besteforeldre eller supplerende fritidstilbud.
Betydning for familier fra utlandet
For familier som nylig har flyttet til Italia, er det førskolefaglige tilbudet ofte det første møtet med det italienske utdanningssystemet. Det gir barna mulighet til å bli kjent med språket og kulturen tidlig, og gjør overgangen til skolen betydelig enklere.
Samtidig krever systemet tålmodighet, planlegging og en viss fleksibilitet. Den som setter seg inn i det tidlig, holder øye med frister og tar kontakt med institusjoner og kommuner på en åpen måte, finner som regel gode løsninger. Det førskolefaglige tilbudet i Italia er mindre standardisert enn i Tyskland, men til gjengjeld mangfoldig, og for mange barn et viktig første steg på utdanningsveien.
