Italia er et land få reiser til uten forutinntatte forestillinger. Bildene vi bærer med oss fra filmer, reiseguider og italienske restauranter hjemme sitter dypt. Den som krysser grensen, gjør det ofte med et mentalt kart fullt av klisjeer , og støter raskt på overraskelser. For mye av det man tror man vet, viser seg å være en skikkelig misforståelse.
Misforståelse 1: Italia har bare pizza og pasta
Den første misforståelsen starter gjerne ved matbordet. «Italiensk», for mange betyr det pizza, pasta, gelato. Og selvfølgelig: disse tre ordene representerer det kulinariske lengselshjørnet, som har gjort Italia verdensberømt. Men den som bestiller «Spaghetti Bolognese» på en romersk trattoria, møter ikke sjelden forvirrede blikk. Retten finnes rett og slett ikke slik. Mye av det som utenfor Italia regnes som nasjonalrett, er faktisk oppfunnet av emigranter i Amerika. Fettuccine Alfredo, for eksempel, en klassiker i den italoamerikanske kjøkkenet, er knapt noen i Italia kjent med.
I stedet råder mangfoldet: I Piemonte trøfler og risotto, i Puglia orecchiette med broccolirabi, i Sardinia helstekt spedgris på spit. Den som forventer pizza, finner den i Napoli i sin opprinnelige form (og svært mange andre retter som ikke har noe som helst med pizza å gjøre), mens den i Milano er papiртynн og sprø, eller ikke å finne i det hele tatt. Misforståelsen er at Italia skal ha ett enhetlig kjøkken. Sannheten er at det er et kulinarisk lappeteppe, like fargerikt som regionene.
Misforståelse 2: Roma, Firenze og Venezia er Italia
Den andre misforståelsen er geografisk. Roma, Firenze og Venezia er de tre polene mange Italiareiser beveger seg mellom. Og de hører utvilsomt til det vakreste Europa har å by på. Men Italia tømmes ikke i denne trioen.
Den som utelukkende fokuserer på de store postkortmotivene, overser at landet består av tjue regioner, hver med sin egen identitet. I Calabria er havet villere, i Südtirol lyder dialekten som østerriksk, og i Marche ser det ut til at tiden har stoppet i stille landsbyер i åsene. Et land som stadig trer frem på verdensscenen, har også intime sider. Misforståelsen er at Italia er ensbetydende med de kjente kunstbyene. Sannheten er at Italia lever av mangfoldet utenfor de utråkkede stiene.
Misforståelse 3: Italienere er alltid høylytte og åpne
Den tredje misforståelsen handler om menneskene. Høylytte, temperamentsfulle, alltid klare for en prat, slik lyder stereotypen. Men den som en gang har sittet på en milanesisk trikk klokken åtte om morgenen, vet at italienere kan være like tause, stressede og tilbaketrukne som pendlere hvor som helst ellers.
De finnes selvfølgelig, de pratsomme naboene, de ivrige gestene, det spontane «Ciao!» på piazzaen. Men bildet av den evige «Dolce Vita» er misvisende. Italia er et land som jobber hardt, med alle sine sosiale motsetninger, med byråkrati og høyhastighetstog som går mer punktlig enn mange ICE-tog. Åpenhet finnes, men den er ingen permanent tilstand, den oppstår i øyeblikket, når man tar seg tid, prøver noen ord på italiensk og er villig til å møte et annet menneske.
Bak klisjéene venter mangfoldet
Kanskje er nettopp det den største gevinsten ved en Italiareise: å forstå at bak klisjéene finnes et land som er mer mangfoldig, mer motsetningsfylt og mer levende enn noe postkort noensinne kan vise. Italia skuffer ikke, det overrasker. Og det er bare bra!
