Jeg gikk langs strandpromenaden i Pozzuoli Da jeg gikk der, hørte jeg bølgelyden fra havet, båter gynget på vannet, og måker sirklet støyende over havnen. Ingenting uvanlig, en helt hverdagslig havnescene , inntil jeg stanset foran en stein. Ved første øyekast: bare et klippestykke. Men da jeg nærmet meg og leste innskriften, ble det klart for meg: Dette er ikke bare en stein. Det er et sted der evangeliet blir levende.
Havnen, legendene og et stille vitnesbyrd
Nettopp her, slik det heter i Apostlenes gjerninger 28,13–14 la skipet til kai, det skipet som førte Paulus til Roma. Her satte han foten på italiensk jord for siste gang før hovedstaden, og tilbrakte sju dager sammen med troens brødre. Og plutselig var det merkelig å se med egne øyne det jeg ellers bare hadde lest om i Bibelen. Jeg sto på det samme stedet der apostelen en gang hadde stått.
Det var hans siste reise. Han reiste i lenker, men med en urokkelig tro. Og denne steinen minner ikke bare om Paulus' skritt, men også om storheten i den historien som utfoldet seg midt i hverdagslivet ved havnen. På den tiden var Pozzuoli det nest viktigste havnestedet i riket. Skip fra Alexandria brakte korn, fra Sicilia kom vin og olje, fra øst kom krydder. Byen pulserte av velstand , villaer for overklassen, teatre og termer overalt. Og samtidig fantes det en liten kristen menighet som tok imot apostelen i det tyngste øyeblikket i hans liv.
Et kapell til ære for Paulus
Det sto en gang et kapell her til ære for Paulus, men det er for lengst borte. Steinen ble igjen. Pilegrimer berørte den når de dro mot Roma, for å ta med seg litt av det apostoliske velsignelsen. Og det finnes til og med en legende: Man skal ha forsøkt å fjerne steinen, men den skal stadig ha "vendt tilbake" til havnen, som om den ikke ville forlate det stedet der apostelens skritt er bevart.
Jeg rakte ut hånden og berørte den. Steinen var kald og ru, men i det øyeblikket virket det som om den var mer enn bare stein. Som om man berørte levende historie , stor, uoppnåelig og likevel merkelig nær. Og der, midt i den moderne byen, følte jeg at tiden forsvant, og foran meg lå ikke dagens hav, men det samme havet som tok imot apostelen Paulus på hans siste vei.
