I hjertet av Sør-Italia, der luften dufter av kaffe og samtaler gjerne glir over i sang, lever en særegen kulturell tradisjon: den napolitanske Smorfia. Dette folkloristiske systemet omfatter tall fra 1 til 90, der hvert tall har en symbolsk betydning: en person, en gjenstand, en hendelse eller til og med en følelse. Smorfia brukes til å oversette drømmer eller hverdagssituasjoner til tallenes språk. Har man sett noe i drømme, slår man opp i Smorfia, finner det tilsvarende tallet og spiller det i lotto. Men denne tradisjonen strekker seg langt utover troen på flaks. Smorfia er et enestående oppslagsverk som forbinder drøm og virkelighet, magi og humor, hverdag og mystikk.
Italienere, og særlig napolitanere, vet fra barnsben av at for eksempel tallet 1 står for Italia eller en person generelt, 13 for den hellige Antonius, de fortaptes skytshelgen, 17 for ulykke og 48 for en talende død. Og 90 står for frykt, det høyeste tallet i tabellen. Interessante betydninger har også tall som ofte dukker opp i samtaler: 9, lille jente, symbol på ungdom og renhet; 16, baken, et ironisk og til tider provoserende tall som gjerne brukes humoristisk; 18, blod, som kan peke på fare, traume eller emosjonelt sammenbrudd.
Hvilket tall er det?
Det er interessant at Smorfia ikke er den samme over hele Italia. Den mest kjente varianten er den napolitanske, men det finnes også sicilianske og romerske varianter, samt tilpasninger i italienske diasporasamfunn verden over, særlig i Argentina. I Buenos Aires gis det fremdeles ut aviser med «ukens tall» knyttet til lesernes drømmer.
Noen tall har betydninger som kan virke absurde eller komiske for moderne lesere. For eksempel: 2, pike; 4, prest; 26, pengebeløp; 42, vannmelon; 44, fange; 58, gave; 77, djevel i skjørt (en kvinne som skaper problemer, klassisk napolitansk humor); 88, bry; 89, gammel kone.
Dette er en slags encyklopedi over vanlige menneskers hverdag og tro, krydret med humor, frykt, kjærlighet og observasjoner fra dagliglivet. Smorfia hjelper ikke bare med å tolke drømmer, den er ofte et redskap for å forstå virkeligheten, å sette ord på det som opptar en gjennom et kodetall. Derfor sier folk: «Spør deg selv først: hva drømte du? Og deretter: hvilket tall er det?»
En annen interessant detalj: Mange har egne Smorfia-bøker hjemme. I disse bøkene angis det for hver hendelse, for eksempel «krangel med mor» eller «å se en frosk», flere tallvarianter man kan kombinere i lotto. For eksempel: «krangel» er 7, «mor» er 52, altså kombinasjonen 7–52. Slik «aritmetisk folklore» gir folk følelsen av å ta del i noe magisk.
Smorfias historie går langt tilbake
Og hvor kommer alt dette fra? Smorfias historie går langt tilbake, helt til antikken. I det gamle Hellas trodde man at drømmer ble sendt av gudene, særlig av Morfeus, drømmenes gud, hvis navn ga Smorfia sitt navn. I den romerske tradisjonen ble drømmer tolket av prester, senere av vanlige folk. Med kristendommens utbredelse vokste tanken frem om at drømmer kunne være «tegn ovenfra» eller advarsler. Men det var nettopp i Napoli at denne tradisjonen utviklet seg til noe særegent og levende.
På 1600- og 1700-tallet begynte de første systematiserte «talltabellene» å dukke opp i Napoli, der drømmer og hendelser ble knyttet til bestemte tall. Folk flest hadde lite skolegang, og dette «talleksikon» ble et praktisk redskap for å snakke om livet, drømmene, religionen og til og med tabubelagte temaer. Smorfia ble folkets svar på behovet for symboler og forklaringer som alle kunne forstå.
En viktig rolle i populariseringen av Smorfia spilte også lotto, som fikk stor utbredelse i Napoli allerede under det spanske herredømmet. Å spille tall fra drømmer ble et ritual for mange, og et håp. Særlig for fattige mennesker som trodde at en drøm og det rette tallet kunne forandre skjebnen. Smorfia ble et felles språk, fylt med humor, filosofi, lett fatalisme og troen på mirakler.
En kulturell kode
Den dag i dag er Smorfia en gjenkjennelig kulturell kode. I Napoli og utenfor kan man se Smorfia-tall på t-skjorter, i gatekunst, på plakater og graffiti. Et plagg med tallet «48» kan for eksempel vekke latter eller ironi, for alle vet at det betyr «den talende døde». Slike bilder blir en del av humor, protest og noen ganger simpelthen bystil. Det er en måte å si mer med bare ett tall.
Til tross for sitt humoristiske preg fungerer Smorfia ofte som et redskap for å finne mening eller ro. Å gjøre en drøm om til et tall er som å finne orden i kaos, å gi det ukjente et navn. Smorfia er ikke bare et spill, det er troen på at verden, uansett hvor merkelig den kan virke, har sin skjulte orden, og at enhver historie, selv den minste, har sitt eget tall.
