Min første Italia-ferie er snart førti år siden. I 1987 var jeg for første gang i Riccione, og i 1995, 1996 og 2000 kjørte jeg med egen bil til Gardasee. I 2000 dro jeg også til Elba. Når det gjelder trafikk, var disse reisene sett med dagens øyne stort sett uten dramatikk. Også senere har jeg tilbakelagt mange kilometer tvers gjennom Italia på turene våre til Pozzuoli, og gjort meg egne erfaringer. I to måneder har vi nå bodd i Pozzuoli ved Napoli, og jeg kjører bil her hver dag. Selv om jeg har kjent Italia lenge, er det jeg opplever i den daglige trafikken her, en helt annen sak enn det jeg hittil kjente til av italiensk bilkjøring .
Over 30 års erfaring bak rattet
Jeg har kjørt bil i over 30 år og har også god erfaring fra utlandet. Jeg har kjørt bil i hele Europa, Frankrike, Polen og Benelux selvsagt. Åtte ganger har jeg vært i Israel og reist rundt i hele landet med bil. Ulike kjørestiler og uvante trafikksituasjoner er ikke noe nytt for meg, jeg vet hva jeg gjør bak rattet. Å kjøre bil her skremmer meg derfor ikke, men det er slitsomt. I Tyskland kan jeg kjøre noenlunde avslappet på mange strekninger, men her i området rundt Napoli og Pozzuoli er det knapt mulig, slik jeg har erfart det så langt. Jeg må hele tiden være skjerpet og regne med at noen gjør noe som tvinger meg til å bremse eller svinge unna. Det gjelder selv når jeg bare skal kjøre den ene kilometeren til supermarkedet. En kort strekning betyr ikke at jeg kan slappe av konsentrasjonen underveis.
Tett innpå for noen meter å vinne
Her kjøres det tett, presses på og kjøres forbi. Enhver liten luke utnyttes til å presse seg inn, og stadig opplever jeg til dels oppsiktsvekkende manøvre der jeg lurer på hva sjåføren egentlig oppnår. Noen meter forsprang? En plass lenger fremme ved neste lyskryss? For det kutter noen av andre eller tvinger dem til å bremse. Mye av dette virker på meg utrolig utålmodig og hensynsløst. Og om sjåførene er klar over hvilken risiko de tar, kan jeg ikke vurdere. Når jeg observerer det, tviler jeg ofte. Utålmodigheten vinner her stadig over trygg kjøring. Denne kjørestilen har jeg heller ikke etter to måneder vennet meg skikkelig til. Jeg kan nå forutse en del bedre, men fornuftig synes jeg det likevel ikke er.
Den som venter på en luke, venter lenge
En av de største omstillingene for meg var å forstå hvordan det å smette inn i køen ofte fungerer her. Når jeg skal inn i en bilkø , kan jeg ikke ta det for gitt at noen slipper meg inn. Det tok meg lang tid å forstå hvilket prinsipp mange kjører etter i stedet: bare kjør inn, den andre vil nok bremse. Og det er nettopp det som skjer. Noen presser seg foran meg og jeg må bremse hvis jeg vil unngå en kollisjon. At jeg allerede er i gang i mitt eget felt, ser ikke ut til å spille noen avgjørende rolle for den andre: han kjører, jeg reagerer.
Omvendt må jeg selv handle bestemt når jeg vil smette inn. Den som bare venter på at noen raust tilbyr en luke , kan stå lenge. Man må ikke la seg skremme i trafikken, men samtidig følge nøye med på hva som skjer rundt en. Jeg kjenner selvsagt også fra Tyskland sjåfører som presser seg inn, men det som er nytt for meg er hvor selvfølgelig denne atferden hører til den daglige flyten her. For meg er dette uttrykk for en egoisme som i stor grad preger mitt inntrykk av trafikken i området rundt Napoli og Pozzuoli: jeg kjører nå, du vil nok bremse. Men jeg skal ikke misforstås: alt dette er fullstendig normalt her, hensynsløsheten hører til hverdagen, og ingen blir egentlig opprørt over å bli kuttet av. For sjåfører som har kjørt i Tyskland i tiår, er det likevel en helt ny erfaring.
Venstresvingfeltet blir til forbikjøringsfelt
Ved lyskryss er dette lett å observere. Jeg står i kjørefeltet rett frem, ved siden av meg kjører noen over i venstresvingfeltet. Så snart lyset skifter, svinger vedkommende slett ikke til venstre, men akselererer og legger seg foran meg i mitt kjørefelt: Det venstresvingfeltet hadde bare tjent til å komme forbi den ventende køen. Dette opplever jeg flere ganger daglig, helt normalt. Også det å kjøre på rødt lys hører til tingene jeg observerer her. Bare i dag kjørte en rutebuss glatt gjennom rødt, og bortsett fra meg var det trolig ingen som la merke til det. Når jeg kjører inn på Tangenziale er det ikke nok å holde øye med trafikken i kjørefeltet og lete etter en passende luke. Det hender at jeg allerede blir forbikjørt på innkjøringsstrekningen. Samtidig må jeg vurdere hvordan jeg kan kjøre inn trygt, og hva sjåføren som fortsatt vil presse seg forbi meg, har tenkt seg. Slike unødvendige manøvrer krever ekstra oppmerksomhet fra andre, bare fordi noen for enhver pris vil være én bil lenger fremme.
Og så kommer scooterne i tillegg
Så er det også Vespas og andre motorscootere. De snoker seg mellom bilene, dukker opp fra siden og kjører gjennom luker jeg knapt hadde trodd var mulige. Mens jeg holder øye med bilen foran meg og trafikken ved siden av, må jeg hele tiden regne med at en scooter kan presse seg inn. Ved noen av disse manøvrene får jeg faktisk inntrykket av at sjåførene anser seg selv som udødelige. Særlig i tette køsituasjoner med kjøretøy til venstre, høyre og foran meg kan det få svetten til å piple frem. På en scooter kan konsekvensene av en feil være svært alvorlige, men likevel kjøres det som om alt nok skal gå bra. Denne sorgløsheten overfor egen helse, og til dels eget liv, finner jeg underlig, særlig fordi andre trafikanter trekkes inn i det enten de vil eller ikke. Den som presser seg gjennom en knapp luke, stoler på at alle andre reagerer i tide. Som sagt, helt normalt her.
Også når det gjelder sikkerhet er det mye å merke seg
Etter min personlige observasjon er det påfallende mange her som kjører uten sikkerhetsbelte . Noen ganger har jeg inntrykket av at bare hver tredje eller fjerde er fastspent. Dette er ikke et tall jeg har målt, men inntrykket mitt fra daglig trafikk. For øvrig later Polizia til å bry seg lite om dette. Ved noen biler lurer jeg dessuten på om de i det hele tatt ville fått kjøre videre etter en politikontroll i Tyskland. Jeg kan ikke vurdere den faktiske tekniske tilstanden fra utsiden, men den synlige tilstanden på enkelte kjøretøy gir grunn til ettertanke. Når det så klages over høye bilforsikringspremier, tenker jeg, i lys av en del kjøremanøvrer, uvilkårlig: Med den kjørestilen som noen her legger for dagen, er ikke det overraskende. Dette er min personlige reaksjon på det jeg ser daglig. Forresten: fortsatt ser det ut til at omtrent hver tiende bil her er skiltet med polsk kjennemerke . En metode i en juridisk gråsone for å holde forsikringspremiene lave.
Kjøre bestemt og tenke på vegne av andre
Jeg er klar over at ikke alle her kjører slik. Mine erfaringer gjelder de daglige strekningene mine i området rundt Napoli og Pozzuoli, men hyppigheten av risikable og hensynsløse manøvrer er her merkbart høyere enn på mine tidligere reiser. Når en italiener forteller meg at tyskere ikke kan kjøre bil, tenker jeg nå: Noen kjører her som om de var livstrøtte. For noen meters forsprang tas det risikoer som for meg slett ikke står i forhold til den tiden man vinner.
Det er slitsomt å hele tiden måtte tenke på vegne av andre. Så snart jeg kjører ut, er jeg en del av denne trafikken og må forholde meg til dens spilleregler. Uansett hvor forutseende jeg kjører, hvis noen plutselig bryter inn foran meg, må jeg reagere. Etter to måneder vet jeg bedre hva som venter meg. Jeg kjører bestemt, bruker mine muligheter og holder meg oppmerksom. Avslappet bilkjøring er det likevel ikke. I hvert fall her i Napoli- og Pozzuoli-området er bilkjøring etter min mening virkelig ikke for nybegynnere. Og man må bare akseptere den eneste regelen som faktisk gjelder: det finnes ingen regler i trafikken her!
