Den som besøker Pozzuoli for første gang, ser en helt vanlig italiensk havneby. Fargerike hus, fiskebåter, espresso langs bryggepromenaden, barn som leker på plassen. Ingenting tyder ved første øyekast på at man befinner seg på en av jordens farligste supervulkaner .
Velkommen til Campi Flegrei, de flegreiske feltene.
Hva er egentlig de flegreiske feltene?
Navnet kommer fra gresk: «phlegraios» betyr brennende. Og det er ingen overdrivelse. De flegreiske feltene er en enorm caldera, et sammenrast vulkankrater, som strekker seg vestover fra Napoli over et areal på rundt 150 kvadratkilometer. Pozzuoli ligger midt i det hele. Det samme gjør bydelene Bagnoli og Fuorigrotta, Lago d'Averno, åsene ved Bacoli, den antikke byen Cumae og mange andre steder der hundretusenvis av mennesker bor i dag.
I motsetning til en klassisk vulkan med én synlig topp har calderaen ingen markert spiss. Faren kommer nedenfra, fra et enormt magmasystem dypt under bakken som har holdt hele regionen i bevegelse i årtusener.
Bradyseisme: når byen hever og senker seg
Det mest fascinerende og samtidig mest urovekkende fenomenet i de flegreiske feltene er bradyseismen. Begrepet kommer også fra gresk: «brady» betyr sakte, «seismos» betyr bevegelse. Det dreier seg om den langsomme hevingen og senkingen av bakken, forårsaket av trykk fra magma og varme gasser dypt under jorden.
I Pozzuoli kan dette fenomenet observeres bedre enn noe annet sted i verden. Det mest kjente vitnesbyrdet er Macellum, det antikke romerske markedet i gamlebyen. På søylene i Macellum er det synlige borrehull etter sjøskjell, flere meter over bakken. Det betyr at disse søylene en gang sto under vann. Bakken hadde sunket så mye at havet oversvømte bygningen. Siden hevet den seg igjen. I dag står søylene igjen i fri luft, og skjellsporene forteller stille om århundrer med geologisk bevegelse.
Siden 1950 har bakken rundt Pozzuoli totalt hevet seg med over fire meter, med gjentatte perioder med senking. På begynnelsen av 1980-tallet var situasjonen så alvorlig at store deler av sentrum i Pozzuoli måtte evakueres. Folk vendte tilbake, jorden roet seg, foreløpig.
Solfatara: svovel, damp og endetidstemning
Midt i Pozzuoli ligger krateret Solfatara, et aktivt vulkankrater som har dampet, putret og luktet i århundrer, i ordets beste forstand. Den som besøker Solfatara , trer inn i et månelandskap: en hvitlig-gulaktig bakke der varm svoveldamp stiger opp fra dusinvis av sprekker, gjørmetøyer som bobler, og en lukt av råtne egg som fester seg hardnakket i nesen.
Temperaturen i fumarolene, dampåpningene, kan nå opp til 160 grader Celsius. Bakken klinger hult når man banker på den, og noen steder er den merkbart varm under sålene. Det er et sted som fascinerer og ydmyker på én og samme tid, fordi det gjør det klart uten omsvøp: her er mennesket gjest, ikke hjemme.
Solfatara har vært kjent siden antikken. Romerske forfattere beskrev den, og de tidlige kristne trodde de hadde funnet inngangen til underverdenen her. Dante skal ha latt seg inspirere av stedet.
Lago d'Averno
Bare noen få kilometer fra Pozzuoli ligger Lago d'Averno, en sirkelrund kratersø med en diameter på nærmere to kilometer. Vannet er mørkt, omgivelsene stille, og atmosfæren har noe uvirkelig over seg. I antikken trodde romerne at denne sjøen var inngangen til underverdenen, og Vergil lot Aeneas stige ned her.
Ved bredden av sjøen står fremdeles en monumental romersk termineruinsom lenge feilaktig ble kalt Apollotempelet. Den er fritt tilgjengelig og regnes blant de mest imponerende og samtidig minst kjente severdighetene i hele regionen.
Den gamle greske kolonien Cumae
I den nordvestlige utkanten av de flegreiske feltene ligger Cumae, den eldste greske kolonien på det italienske fastlandet, grunnlagt allerede på 700-tallet f.Kr. Herfra spredte seg ikke bare greske ideer og varer, men også alfabetet, som siden ble grunnlaget for den latinske skriften. I Cumae begynte, om man vil, Europas skriftlige historie.
Cumae er mest kjent for den legendariske Sibyllen, en profetinne for Apollon hvis orakelsted lå skjult dypt i fjellet. Gangen hogd inn i tuffsteinen, Antro della Sibilla, er den dag i dag ett av de mest stemningsfulle stedene i hele regionen. Og fra akropolis , der templer for Apollon og Zeus en gang sto, ser man vidt utover det Tyrrenske hav, det samme havet de første nybyggerne en gang seilte over.
Baiae: keisernes nedsunkne badeparadis
Bare noen få kilometer vest for Pozzuoli ligger Baiae, som en gang var det mest ettertraktede reisemålet for den romerske eliten. Keisere som Hadrian, Nero og Augustus tilbrakte somrene sine her i praktfulle villaer med utsikt over havet, gigantiske termekomplekser og kuppelbad med en akustikk som fremdeles forsterker selv det svakeste hvisk. Ingen sakrale bygg, men steder for hvile, samtaler og maktens iscenesettelse.
En del av den antikke byen ligger i dag under vann. Den sank som følge av den samme bradyseismen som også preget Macellum i Pozzuoli. Der det en gang lå promenader og havneanlegg, tar i dag en undervannsarkeologisk park besøkende med på glassbunnet båt eller dykkeekspedisjon inn i den sunkne verden. Det som er blitt igjen på land, hører til de mest imponerende og samtidig minst kjente utgravningsstedene i Italia.
En havn med verdenshistorie
Pozzuoli selv var i antikken en av de viktigste havnene i hele Romerriket. Skip fra Alexandria brakte korn, fra Orienten krydder, fra Sicilia vin og olje. Og nettopp i denne havnen satte apostelen Paulus foten på italiensk jord for første gang på sin siste reise til Roma. Et øyeblikk som er nedtegnet i Apostlenes gjerninger og som man fremdeles kan minnes ved en enkel stein ved havnen.
De Flegræiske markene i dag
I dag er området rundt de Flegræiske markene en regionalpark med en unik blanding av natur, arkeologi og levende hverdagsliv. Rett ved siden av antikke ruiner reiser det seg boligblokker. Mellom svovelkildene slynger turstier seg avgårde. Og fra Pozzuoli går fergen til Ischia, forbi en bukt som er så vakker at man glemmer at man står på en vulkan.
