Vil man forstå Italia, må man gå ned. Ikke i museer eller katakomber, men dit hvor landet i årtusener har arbeidet seg gjennom stein og fjell. Tunneler er i Italia ikke bare en del av infrastrukturen – de er en del av den nasjonale identiteten. Fra de romerske akvedukter til Brenner-basistunnelen speiler disse underjordiske byggverkene en historie preget av teknisk dristighet, politiske ambisjoner og geologiske utfordringer.
Fra romerne til tunnelbyggingens renessanse
Romerne visste det allerede: den som vil binde et rike sammen, må grave. Grotta di Cocceio nær Napoli, nesten én kilometer lang og hugget helt for hånd gjennom tuffstein på 100-tallet f.Kr., forbandt Cumae med Lago d'Averno – en logistisk bragd for sin tid. Slike tidlige tunneler var mer enn tekniske verk; de var manifestasjoner av makt, organisasjon og presisjon.
To årtusener senere bores det igjen. Italia har blitt et laboratorium for moderne ingeniørkunst – et land som borer seg gjennom fjell, vulkaner og urbane lag for å knytte seg bedre sammen.
Europas lengste tunnel er under bygging
Det kanskje mest ambisiøse prosjektet i denne nye æraen ligger dypt i Alpene: Brenner-basistunnelen (BBT). Med sine 64 kilometer vil den etter ferdigstillelse i 2032 være Europas lengste jernbanetunnel. Oppgaven er like enkel som monumental: å flytte trafikken mellom nord og sør i Europa fra vei til jernbane.
Visjonen er grønn, men veien dit er steinete. Over 10 milliarder euro i byggekostnader, geologiske overraskelser, miljøkrav og politiske forsinkelser gjør tunnelen til et av kontinentets mest komplekse byggeprosjekter . Ifølge en rapport fra ANSA er prosjektet allerede nå en europeisk rekord, og et symbol på en ny mobilitetstid.
Den regionale pressen følger byggingen nøye: Corriere dell'Alto Adige beskriver hvordan Brenner-tunnelen på lang sikt kan påvirke godstrafikken og det alpine miljøet.
Tunneler som svar på Italias geografi
I knapt noe annet europeisk land er tunneler så allestedsnærværende som i Italia. Geografien krever det: fjellkjeder, trange daler, jordskjelvesoner. A1-motorveien, Italias nord-sør-akse, forsvinner i lange strekk under bakken, det samme gjør høyhastighetsstrekningene mellom Bologna og Firenze eller Napoli og Roma.
Og i nord driver Italia et nytt storstilt prosjekt fremover: TAV-høyhastighetsbanen mellom Turin og Lyon, der byggingen nå omfatter over 45 kilometer tunnel, men ferdigstillelsen er ifølge Corriere della Sera fortsatt minst åtte år unna.
Risiko, skandaler og oppfinnsomhet
Italias tunnelidenskap har imidlertid sine skyggesider. Ras, kostnadseksplosjoner, korrupsjonssaker, de følger storprosjektene like tett som fremgang og stolthet. Kollapsen av Monte Mario-tunnelen ved Roma i 2014 og bestikkelsesskandalene rundt MOSE-flomsikringen i Venezia har vist at selv under bakken forblir menneskelige svakheter synlige.
Likevel peker retningen nedover, i beste forstand. Tunneler er for lengst mer enn trafikkårer. I Milano vokser underjordiske logistikksentre frem, Roma planlegger autonome metrolinjer, og vinprodusenter i Toscana bruker fjellkjellere med digitalt styrt mikroklima. Å grave er dermed blitt en kulturell konstant i Italia, en bevegelse som forbinder fortid og fremtid.
