Monteviasco ligger høyt over Val Veddasca, bare noen få kilometer fra den sveitsiske grensen. De siste årene har stedet blitt et symbol på den skjøre fremtiden til mange italienske fjellbygder. Den som i dag kommer til Monteviasco med taubanen eller via den bratte gangstien, finner en landsby som virker både stille og motstandsdyktig. Preget av tiår med fraflytting, men båret oppe av et lite fellesskap som nekter å forsvinne.
Monteviasco: En landsby uten vei
Monteviasco hører administrativt til kommunen Curiglia con Monteviasco i Provinz Varese. Langt inn på 1900-tallet levde mange familier her av jordbruk, håndverk og sesongarbeid på den andre siden av grensen. Med de økonomiske endringene og den tiltagende urbaniseringen begynte imidlertid en langsom, men jevn befolkningsnedgang. Det som ble igjen, var først og fremst eldre innbyggere, tomme steinhus og en landsby som stadig ble vanskeligere å nå.
Tilgjengeligheten er nøkkelen til den nyere historien om Monteviasco. I tiår etter tiår var taubanen den viktigste forbindelsen til dalen. Etter en dødelig ulykke i 2018 ble den imidlertid stanset. Dette var en hendelse som vakte oppsikt i hele Italia. Med ett var Monteviasco redusert til det det en gang hadde vært: en landsby som bare kan nås til fots, via mer enn tusen bratte trinn. Matvarer, gassflasker og medisiner måtte bæres opp, og besøk fra håndverkere eller helsepersonell ble en logistisk utfordring.
Deine Meinung
Wie hältst du es mit Italiens Bergdörfern?
Eine Antwort auswählen — das Ergebnis erscheint sofort.
Monteviasco i italienske medier
Italienske medier tok jevnlig opp landsbyen skjebne. Særlig inntrykksfullt var en TV-reportasje fra ARTEsom portretterte Monteviasco som en «glemt fjellbygd» og fulgte hverdagen til de gjenværende innbyggerne. Regionale aviser fra Lombardei rapporterte også jevnlig om taubanens tilstand, om juridiske forsinkelser, politisk ansvar og den voksende utålmodigheten blant innbyggerne. Slik ble Monteviasco et bilde på strukturelle problemer som rammer mange avsidesliggende regioner i Italia.
I 2025 kom det endelig bevegelse i den fastlåste situasjonen. Etter mange år med tekniske undersøkelser, spørsmål om finansiering og godkjenningsprosesser gjenopptok taubanen driften. Gjenåpningen var ikke noe stort spektakkel, men et stille, nesten nøkternt øyeblikk, og likevel av enorm betydning. For de få fastboende innebar det en merkbar lettelse i hverdagen, for tidligere innbyggere og besøkende et tegn på at Monteviasco ikke er endelig oppgitt.
Forsiktig optimisme i fjellbygda
Med taubanens retur kom også forsiktig optimisme tilbake. I helger og i sommermånedene kommer vandrere og dagsbesøkende igjen til landsbyen, lokket av avsondertheten, utsikten over Lago Maggiore og den særegne stemningen på et sted som bevisst har beholdt et rolig tempo. Små initiativer forsøker å bevare den kulturelle arven, arrangere festivaler og møteplasser, og gjøre Monteviasco synlig ikke bare som et utfluktsmål, men som et levende sted.
Samtidig er hverdagen krevende. Det finnes ingen butikk, ingen skole, ingen fast helsetjeneste. Den som bor her, velger bevisst et liv med begrensninger og går bort fra det som tas for gitt i moderne infrastruktur. For mange besøkende er det nettopp dette som utgjør Monteviascos særegne tiltrekningskraft.
Et sted i forandring
Monteviasco er i dag verken et romantisk friluftsmuseum eller et sted med enkle løsninger. Det er en landsby i forandring, der fremtiden forblir åpen. Men den siste tidens utvikling viser at selv svært små steder kan ha en stemme, når de holder stand. Høyt oppe i Val Veddasca minner Monteviasco oss om at Italia ikke bare består av storbyer og turistfestninger, men også av de stille stedene hvis overlevelse sier mye om hvordan vi forvalter det rurale landskapet.
