Italia er verdenskjent for sin kulinariske tradisjon, sterke merkevarer og en særegen matkultur. Melk spilte lenge ingen hovedrolle i dette bildet, frem til et selskap fra Emilia-Romagna revolusjonerte bransjen. Parmalat, en gang hyllet som bevis på italiensk innovasjonskraft og forretningsmessig mot, vokste fra et regionalt meieri til en internasjonal storkonsern. Men suksesshistorien fikk en dramatisk slutt som rystet Italia og skapte overskrifter verden over.
En italiensk matgigants oppstigning
Parmalat ble grunnlagt i 1961 av gründer Calisto Tanzi i Collecchio i Nord-Italia. Selskapet spesialiserte seg først på pasteurisering av melk og oppdaget tidlig det økonomiske potensialet i ultrahøytemperaturbehandlede (UHT) produkter. Introduksjonen av holdbar melk i kartongforpakning var en stor kommersiell suksess og gjorde Parmalat til et ledende matmerke på kort tid. På 1980- og 1990-tallet ekspanderte selskapet kraftig, kjøpte opp internasjonale merkevarer og bygde et globalt distribusjons- og produksjonsnettverk.
I desember 2003 kom det frem at en angivelig milliardformue på en offshore-konto tilhørende konsernet ikke eksisterte. Avsløringen utløste et massivt finansskandalsom førte til et av de største konkursene i europeisk næringslivshistorie. Utfyllende dekning fantes blant annet i Gazzetta di Parma og avisen la Repubblica Parma.
Ny start under fransk eierskap
Etterforskningen avdekket et komplekst nett av manipulerte regnskaper, tvilsomme finanskonstruksjoner og ugjennomsiktige datterselskaper. Småsparere ble særlig hardt rammet, men også banker og leverandører. Saken satte i gang en bred debatt i Italia om kontroll, selskapsstyring og offentlig tilsyn.
Etter konkursen forble produktene og mange forretningsområder etterspurt. Under statlig særadministrasjon ble selskapet sanert, og i 2011 ble det i sin helhet overtatt av det franske meieriselskapet Lactalis. Siden den gang har Parmalat igjen konsentrert seg om kjernevirksomheten: meieri- og drikkevarer. Men ikke lenger som et italiensk familieselskap, men som del av et globalt konsern.
Hva er igjen av Parmalat etter nystartet?
Navnet Parmalat står i dag ikke bare for meieriprodukter, men også for et advarende eksempel fra næringslivshistorien: Vekst uten solid kontroll kan bli den største svakheten. Samtidig viser utviklingen at merkevarer kan overleve selv alvorlige kriser, så lenge en fungerende kjerne består. Enten i små bygdebutikker, storbyenes supermarkeder eller ferieleiligheter ved sjøen, var Parmalat for mange italienere mer enn bare et merkenavn. Det å nå inn i kjøledisken i supermarkedet var en selvfølge.
De blå-hvite melkekartongene, de praktiske drikkepakkene, det umiskjennelige logoen: De hørte i årevis til et typisk italiensk kjøleskap like naturlig som smør, pasta eller en flaske Acqua Frizzante. For hele generasjoner av familier var Parmalat en del av hverdagen, enten ved frokostbordet før skolen, i sekken på klassetur eller som forråd i kjøkkenskapene i sydlige feriehus, der sommervarmen er nådeløs og holdbar melk er en velsignelse. Kanskje var det nettopp denne altstedsnærværende plassen i familielivet som gjorde den senere skandalen så smertefull. Den rammet ikke bare regnskapene, den rammet også forbrukernes tillit i Italia.
