I julivarmen tar Bologna imot de reisende med trange gater, endeløse arkader og kaffeduft fra hver eneste bar. Og så, på Piazza Maggiore, reiser det seg plutselig et gigantisk byggverk: den Basilika San Petronio, Bolognas største kirke og en sann koloss som den dag i dag er uferdig.
Fasaden forteller sin egen historie
Fasaden forteller sin egen historie: Den nedre delen skinner i hvit marmor med dekorative mønstre, mens den øvre er rå teglstein. Det gir kirken et ufullstendig preg, men det er nettopp dette som utgjør dens særegne sjarm . Det er som å se et stykke levende historie, halvt fullført, halvt drøm.
Byggingen startet allerede i 1390. Bologneses ville oppføre en kirke som skulle overgå til og med Peterskirken i Roma . De var nesten i mål: San Petronio er blant de ti største kirkene i verden. Men paven la raskt merke til byens ærgjerrighet og stanset de storstilte planene. «Roma er sentrum, Bologna skal forbli i annen rekke.» Slik ble det: storslått, men uferdig.
Dresskoden i basilikaen må overholdes
Innvendig møtes man av kjølig vidde. Høye hvelvinger, fargerike glassvinduer, lyset som faller ovenfra, og følelsen av at det alltid er plass til stillhet her. Kirken rommer mange kunstskatter, men det som forbløffer mest, er meridianlinja , en smal messingliste felt inn i gulvet. Gjennom et lite hull i taket markerer solen daglig klokkeslett og årstid. På 1600-tallet fungerte dette som et slags astronomisk observatorium.
Vi gikk inn mens varmen trykket utenfor. Ved inngangen kontrollerer frivillige antrekket: Her gjelder, som i de fleste store kirker i Italia, regler for sømmelig påkledning. De som har på seg for korte shorts eller skjørt, får tynne sjal til å dekke seg med. De er gjennomsiktige, men tilstrekkelige, og plutselig ser alle turistene litt like ut, som om de tilhører en klubb av reisende på jakt etter kjølighet og skjønnhet.
Pause på trinnene foran basilikaen
Inne opplevde vi en messe på polsk. Korets stemmer ekko under de gotiske hvelvingene, og det var merkelig og vakkert å høre et kjent slavisk språk i hjertet av en italiensk by.
Det vakreste øyeblikket kom da vi gikk ut igjen. Varmen slo mot oss, og som så mange andre satte vi oss ned på de brede trinnene foran basilikaen. Her hviler alltid noen: turister med ryggsekker, lokale med is, studenter med gitarer. Litt skygge, og man kjenner at man er i takt med byens rytme.
Historie og nåtid flyter sammen
San Petronio er ikke bare et arkitektonisk monument. Den er et symbol på hvordan Bologna alltid har strebet etter mer enn det som ble innvilget. Et sted der historie og nåtid flyter sammen: den gamle drømmen om storhet, bønner på mange språk, sang på plassen og byens levende puls.
