Øya Elba ligger omtrent ti kilometer utenfor kysten av Toscana i Det toskanske øyhavet og er etter Sicilia og Sardinia den tredje største øya i Italia. På 223,50 kvadratkilometer bor det ifølge Infoelba rundt 32.000 innbyggere fordelt på syv kommuner. Øya hører administrativt til provinsen Livorno og er den største og mest folkerike delen av Parco Nazionale dell'Arcipelago Toscano, Europas største marine verneområde. Fra øst til vest måler Elba 27 kilometer, fra nord til sør 18 kilometer, og kystlinjen strekker seg over 147 kilometer ifølge VisitTuscany.
Geografi, Monte Capanne og Det toskanske øyhavet
Det høyeste punktet på øya er Monte Capanne med 1.019 meter, som også er det høyeste punktet i hele Det toskanske øyhavet. Rundt granittfjellet ligger kastanjeskogen, steineik og middelhavsbuska macchia, og oppe fra en kabelbane fra Marciana kan man se ut over øya helt til den korsikanske kysten. Det toskanske øyhavet omfatter syv øyer: Elba, Gorgona, Capraia, Pianosa, Montecristo, Giglio og Giannutri. Pianosa og Montecristo hører administrativt til Elba, Pianosa til kommunen Campo nell'Elba og Montecristo til Portoferraio. Begge øyene er strengt vernet, og besøk på Montecristo er begrenset til 1.000 personer per år og kun mulig med guide fra skogmyndighetene. Geologisk sett er Elba svært variert: Vest er preget av granitt, øst av jernmalmforekomster som har vært i bruk siden antikken og gir kysten ved Rio sin mørkerøde farge.
Portoferraio som øyas hovedby
Portoferraio med rundt 12.000 innbyggere er øyas hovedby og viktigste havn, og huser nesten en tredjedel av øybefolkningen. Byen ble grunnlagt i 1548 av Cosimo I. de' Medici som festningen Cosmopoli og er omgitt av to murringer med fortene Falcone, Stella og Linguella. Det historiske senteret ligger på en halvøy mellom to bukter og byr på palazzi, smale gater og en karakteristisk trappeby med utsikt over havnen. Fergehavnen i Portoferraio er den viktigste forbindelsen til fastlandet og utgangspunkt for de fleste reisende. Villa dei Mulini med sine hager over havet var Napoleons offisielle byresidens under eksilet. Portoferraio er dessuten den største av de syv Elba-kommunene målt i areal.
Capoliveri, Marciana, Porto Azzurro og de andre stedene
De syv Elba-kommunene heter ifølge Infoelba Portoferraio, Campo nell'Elba, Capoliveri, Marciana, Marciana Marina, Porto Azzurro og Rio. Siden 2017 utgjør det tidligere Rio nell'Elba og Rio Marina den sammenslåtte kommunen Rio, noe som reduserte antall kommuner fra åtte til syv. Capoliveri ligger på en bergrygge i sørøst og har bevart sin middelalderske struktur med fire rioni, og i de smale gatene finner man håndverksbedrifter og vinkjellere. Porto Azzurro i øst var under spansk styre øyas hovedby og har fremdeles et typisk middelhavspreg med havn og festningen Forte Longone. Marciana på 375 meters høyde regnes som øyas eldste kjerne, og kabelbanen til Monte Capanne starter her. Marciana Marina med 5,86 kvadratkilometer er Italias minste kommune i areal og samtidig et av Elbas vakreste badesteder. Campo nell'Elba i sørvest omfatter også øya Pianosa og flyplassen Marina di Campo.
Napoleons eksil på Elba 1814 til 1815
Fra 3. mai 1814 til 26. februar 1815 tilbrakte Napoleon Bonaparte sitt første eksil på Elba, offisielt som keiser og hersker over øya i henhold til traktaten av Fontainebleau. I løpet av de drøye ti månedene han oppholdt seg der, reformerte han administrasjonen, anla veier, fremmet bergverksdriften og innrettet to residenser. Villa dei Mulini i Portoferraio tjente som offisiell byresidensen, Villa San Martino noen kilometer utenfor byen som sommerresidensen. Begge er i dag åpne som museer og hører til øyas fremste severdigheter. Napoleon flyktet 26. februar 1815 med syv skip og tusen mann, landet i Sør-Frankrike og innledet de hundre dagers styre. Etter nederlaget ved Waterloo i juni 1815 ble han forvist til Atlanterhavsøya St. Helena, og til Elba vendte han aldri tilbake. Napoleons arv preger øya den dag i dag, kulturelt og turistmessig.
Parco Nazionale dell'Arcipelago Toscano
Det nasjonalparken for Det toskanske øyhavet ble opprettet ved D.P.R. av 22. juli 1996 fra det italienske miljødepartementet, og med rundt 80.000 hektar hav- og landflate er det Europas største vernede havområde. Elba utgjør med 147 kvadratkilometer verneområde den største andelen, i tillegg kommer de fullt vernede øyene Montecristo, Pianosa og Giannutri samt deler av de øvrige øyene i øyhavet. Innenfor parken er det merket over 50 vandreruter, den mest kjente er langdistanseruten Grande Traversata Elbana (GTE), som krysser øya over 60 kilometer fra vest til øst. Faunaen omfatter muflon, villsvin, fiskeørn og en rekke reptilarter. Bergverkshistorie og naturvern møtes i Parco Minerario di Rio Marina, som dokumenterer øyas fortid som jernmalmprodusent.
Strender og kystlandskap på Elba
Kysten av Elba byr ifølge VisitTuscany på gylne sandstrender, grusbukter og til og med en svart strand hvis farge stammer fra jernmalmforekomstene. Blant de mest kjente strendene er Fetovaia og Cavoli på sørvest-kysten, Sansone og Capo Bianco ved Portoferraio, Biodola og Procchio i nordvest samt Lacona i sør. Spiaggia della Padulella og Spiaggia di Sant'Andrea i Marciana regnes som særlig fotogene, og stranden Acquarilli ved Capoliveri har siden 2015 vært tillatt for naturisme. Den varierte kysten gjør Elba til et av Italias mest allsidige baderevir, der bukter veksler med bratte fjellpartier og pinjeskoger helt ned til vannet. For dykkere er det marine verneområdet rundt Pianosa ett av Middelhavets best bevarte dykkerrevir.
Kjøkken og Aleatico-vinen
Elbas kjøkken kombinerer toskanske grunnprinsipper med middelhavets sjømat. Typiske retter er gurguglione, en grønnsaksgryte som minner om den franske ratatouille, stoccafisso alla riese med tørrfisk og poteter, samt schiaccia briaca, en tett kake med tørket frukt, nøtter og Aleatico-vin. Når det gjelder vin , er Aleatico Passito dell'Elba DOCG øyas store stjerne, en søt rødvin laget av delvis tørkede Aleatico-druer med dyp rubinrød farge og aromaer av røde frukter, urter og mandler. I tillegg produserer øya Elba DOC med tørre rød- og hvitviner, ofte fra druesorter som Sangiovese, Trebbiano, Ansonica og Vermentino. Vinproduksjonen på Elba går tilbake til etruskertiden, og terrassene i åssidene har vært dyrket i århundrer.
Reise og reisetid
Overfarten til Elba går som regel med ferje fra Piombino på det toskanske fastlandet til Portoferraio, Rio Marina eller Cavo. Hovedruten Piombino-Portoferraio tar ifølge Finestre sull'Arte rundt 40 minutter over Canale di Piombino, og trafikkeres av rederiene Moby, Toremar, Blu Navy og Corsica Ferries. Om sommeren går det opptil 30 avganger per dag, mens tilbudet er betydelig redusert om vinteren. Flyplassen Marina di Campo (IATA-kode EBA) i sørvest på øya har sesongbasert drift, hovedsakelig med forbindelser til Milano-Linate, Pisa og noen europeiske destinasjoner. Den beste reiseperioden for bading og strand er mai til september. Høysommeren i juli og august trekker mange besøkende og gir fulle ferjer. For fotturer, terrengsykling og vinrundturer er månedene april, mai, september og oktober ideelle, med milde temperaturer og lite trengsel. Vinteren er rolig, og mange hoteller og restauranter holder stengt fra november til mars.
