Den som emigrerer til Italia , møter raskt et begrep som spiller en sentral rolle i hverdagen: Residenza. Dette betyr den registrerte bostedsadressen på stedet der man faktisk bor til vanlig. For EU-borgere er regelverket for registrering i utgangspunktet klart, men gjennomføringen ved skranken varierer fra kommune til kommune. De følgende avsnittene oppsummerer de juridiske rammene og nødvendig dokumentasjon. Et praktisk eksempel fra vår egen registrering i Pozzuoli viser hvor typiske tilleggsspørsmål dukker opp i praksis.
Hva betyr egentlig Residenza?
Residenza anagrafica er registreringen av det vanlige bostedet i folkeregisteret. Det rettslige grunnlaget er D.P.R. 223/1989, det såkalte Regolamento anagrafico. Folkeregisteret drives nå nasjonalt gjennom det sentrale Anagrafe Nazionale della Popolazione Residente (ANPR). Det er Ufficio Anagrafe, det italienske folkeregisteret i den aktuelle kommunen, som tar imot erklæringen. Det avgjørende er at man faktisk bor på den oppgitte adressen. Det er ikke tilstrekkelig å eie en feriebolig. Residenza må skilles fra Codice Fiscale , som er det italienske skattenummeret, og fra oppholdskort for familiemedlemmer fra land utenfor EU. Spørsmål om skattemessig bosted må også avklares særskilt. En enkelt registrering løser derfor ikke automatisk alle formaliteter ved en emigrasjon.
Hvilke krav gjelder for EU-borgere?
EU-borgere kan oppholde seg i Italia med gyldig nasjonalt ID-kort eller pass, uten særskilt oppholdstillatelse. Det avgjørende for plikten til å registrere Residenza er ikke oppholdets varighet, men om Italia er livssentrum: Den som bor på hotell eller i en feriebolig i Italia i flere måneder uten å flytte det vanlige bostedet dit, trenger ikke registrere seg hos Ufficio Anagrafe. Den som derimot flytter det vanlige bostedet til Italia, må registrere seg og må, avhengig av livsgrunnlaget, oppfylle ytterligere krav , slik EU-regelverket fastsetter. Her er det avgjørende på hvilket grunnlag man bor i Italia. Arbeidstakere dokumenterer ansettelsesforholdet, selvstendig næringsdrivende dokumenterer den faktisk utøvde virksomheten. Den som ikke er økonomisk aktiv og for eksempel lever av pensjon eller oppsparte midler, må dokumentere tilstrekkelige økonomiske midler og en dekkende helseforsikring. For studenter og familiemedlemmer gjelder egne krav. En selvstendig næringsdrivende EU-borger vurderes dermed ikke etter de samme kriteriene som den som flytter til Italia uten å være yrkesaktiv.
Hvilke dokumenter trengs til registreringen?
Forberedelsene inkluderer gyldig nasjonalt ID-kort eller pass, Codice Fiscale og dokumentasjon for boligen. Avhengig av bosituasjonen kan det være en registrert leieavtale, en eiendomsdokumentasjon eller dokumenter som viser retten til å bo hos slektninger. I tillegg kommer dokumentasjon for den aktuelle personlige situasjonen: arbeidsforholdsunderlag, dokumenter om selvstendig næringsvirksomhet , eller for ikke-yrkesaktive personer, dokumentasjon på økonomiske midler og helseforsikring. Dersom familieforhold skal registreres, kan vigsels- eller fødselsattester også være nødvendig. Det lønner seg å innhente den gjeldende dokumentasjonslisten fra den aktuelle kommunen på forhånd og beskrive sin egen situasjon nøyaktig. Særlig den som bor hos slektninger eller starter selvstendig næringsvirksomhet først etter ankomst til Italia, bør oppgi dette uttrykkelig.
Pass eller nasjonalt ID-kort?
I noen kommuner blir det gjentatte ganger spurt etter pass ved søknaden. For tyske statsborgere er dette ikke juridisk påkrevd: Et gyldig tysk nasjonalt ID-kort er i utgangspunktet tilstrekkelig som dokumentasjon for identitet og EU-borgerskap. Ved vår registrering i Monterusciello ble jeg likevel spurt om passet mitt gjentatte ganger, selv om ID-kortet inneholder alle nødvendige opplysninger. Slike spørsmål gir inntrykk av at kravene for EU-borgere ikke er like godt kjent hos alle saksbehandlere. Søkere bør ikke la seg forvirre av dette, men vennlig vise til gjeldende EU-regelverk. Av ett enkelt tilfelle kan man imidlertid ikke slutte at alle kommuner i Italia arbeider på samme måte.
Dokumentasjon av selvstendig næringsvirksomhet
For selvstendig næringsdrivende spiller Partita IVA en sentral rolle ved registreringen. Uten dokumentasjon for dette italienske merverdiavgiftsnummeret kan vurderingen av oppholdssretten stanse opp. At kommunen ønsker å se dokumentasjon på virksomheten, er i utgangspunktet forståelig. Den som baserer oppholdssretten på selvstendig næringsvirksomhet, må også kunne dokumentere dette. Det avgjørende er at virksomheten faktisk utøves. En formell registrering alene er ikke tilstrekkelig oppholdsrettslig. Det finnes imidlertid ingen generell plikt til å opprette en Partita IVA for å få Residenza. Også arbeidstakere, pensjonister eller personer med tilstrekkelige egne midler kan oppfylle kravene for et lengre opphold.
Spørsmålet om månedsinntekt
I noen kommuner spør saksbehandleren om et konkret beløp for siste månedsinntekt fra hjemlandet. Det var tilfellet for oss i Monterusciello: På min første opplysning kom det en tilbakemelding om at beløpet var for lavt og måtte være høyere. Dokumentasjon som fakturaer eller skattemeldinger ble ikke etterspurt. En slik fremgangsmåte er lite transparent juridisk sett. Hvorfor nettopp siste månedsinntekt i det tidligere hjemlandet skulle være avgjørende for den italienske registreringen, fremgår ikke av gjeldende regelverk. Søkere bør ikke misforstå slike spørsmål som absolutte krav, men holde det juridiske rammeverket for øye.
Må selvstendig næringsdrivende dokumentere en minsteinntekt?
For den juridiske vurderingen er de offisielle EU-kravene sentrale. Oppholdssretten kan i utgangspunktet ikke nektes alene av den grunn at inntekten ikke er tilstrekkelig til livsopphold, dersom det foreligger faktisk økonomisk yrkesaktivitet. Dette gjelder uttrykkelig også for selvstendig næringsdrivende. Å dokumentere en reell selvstendig virksomhet er derfor noe annet enn å kreve en bestemt månedlig minsteinntekt. Det finnes ingen generell regel om at siste månedsinntekt i hjemlandet må overstige et bestemt beløp. Hvilken vurdering som ligger bak et slikt spørsmål i det enkelte tilfellet, er ofte uklart for søkere.
Autocertificazione i stedet for dokumentasjon
At en myndighet ikke umiddelbart ønsker å se fakturaer eller skatteunderlag, er i seg selv ikke feil. Italiensk rett tillater også en formell egenerklæring som dokumentasjon for tilstrekkelige økonomiske midler, den såkalte Autocertificazione, regulert i D.P.R. 445/2000. En slik erklæring er juridisk bindende og kan kontrolleres når som helst. Den skiller seg derfor fra et tall som nevnes i forbifarten. Søkere bør forstå hvilke opplysninger som tas inn i søknaden, og hva de bekrefter med sin underskrift. Om en inntektsprøving i det hele tatt er nødvendig, avhenger av hvilket grunnlag opholdsretten bygger på.
Trenger man 30.000 euro på kontoen?
Blant utvandrere sirkulerer det beretninger om at kommuner skal kreve høye bankinnskudd for å registrere bosted, og beløp på 30.000 euro nevnes. En generell lovfestet plikt for EU-borgere til å holde dette beløpet som sikkerhet på en konto, kan ikke utledes av regelverket. Konkrete tilfeller som beskrives, lar seg som regel ikke verifisere på en pålitelig måte. For EU-borgere som ikke er økonomisk aktive, kan tilstrekkelige økonomiske midler likevel være et krav. Italia tar utgangspunkt i det årlig justerte Assegno sociale og i familiestørrelsen. Samtidig må den personlige helhetsituasjonen tas i betraktning. I henhold til EUs regelverk kan ikke myndigheter fastsette et standardbeløp uavhengig av den enkelte saken som et absolutt krav. Økonomiske midler kan dessuten komme fra ulike kilder. Et bankinnskudd er én mulighet, løpende pensjoner eller andre tilgjengelige midler kan også være relevante. For pensjonister med utenlandsk inntekt er sjuprosentsordningen på pensjonsinntekter fortsatt tilgjengelig. En generell kausjon til den italienske staten er ikke det det her er snakk om.
Etter søknaden kommer kontroll av bostedet
En del av registreringen er å kontrollere om man faktisk bor på den oppgitte adressen. Til det kan kommunen benytte Polizia Locale . I henhold til loven om såkalt Residenza in tempo reale skal registreringen i utgangspunktet skje innen to virkedager etter at fullstendig erklæring er mottatt, foreløpig under forbehold om kontroll. For de påfølgende kontrollene gjelder det normalt en frist på 45 dager, regulert i D.L. 9. februar 2012, nr. 5. Dersom det ikke meldes om motstridende grunner innen denne fristen, anses registreringen i utgangspunktet som bekreftet. Søkere bør derfor skille mellom mottak av søknaden, foreløpig registrering og avslutning av kontrollen. Et godt synlig navn på ringeklokke og postkasse, samt nøyaktig angivelse av boenheten, hjelper til med å bekrefte det faktiske bostedet.
Hva utvandrere bør forberede
Å kjenne sine egne forutsetninger og ha de rette dokumentene i orden er den viktigste forberedelsen til møtet. Den som ved skranken mottar et uventet krav, bør spørre hva det trengs til og hvilket grunnlag det bygger på. Ved avslag er en skriftlig begrunnelse viktigere enn en uklar muntlig forklaring, bare slik er en senere gjennomgang eller klage mulig. Residenza er for mange utvandrere et sentralt steg når man slår rot i Italia. Arbeidet er verdt det, selv om veien til oppføring i folkeregisteret ikke alltid går like knirkefritt overalt.
