Mellom Kampania, Apulia og Calabria ligger Basilicata, en av Italias tynnest befolkede regioner. Det antikke navnet Lucania lever videre i kjøkken, fjell og språk den dag i dag. Landskapet strekker seg fra Dolomiti Lucane til Pollino-massivet, fra Maratea ved Det tyrrenske hav til Metaponto ved den joniske kysten. Regionens hjerte er Matera med sine Sassi, på UNESCOs verdensarvliste siden 1993.
Tynt befolket og kupert: grunnfakta
Basilicata er en fjellregion med to korte kyststriper. Mot vest grenser den mot Det tyrrenske hav over en strekning på rundt 30 kilometer, mot sørøst mot Det joniske hav over rundt 40 kilometer. Ifølge ISTAT-tall hadde regionen 525.281 innbyggere per 1. januar 2026, et areal på 10.073 kvadratkilometer og en befolkningstetthet på bare 52 innbyggere per kvadratkilometer. De 131 kommunene fordeler seg på to provinser, Potenza og Matera.
Hovedstaden Potenza ligger 819 meter over havet og har 63.403 innbyggere. Dermed er den også Italias høyestliggende regionhovedstad. Rundt 90 prosent av arealet består av åser og fjell, bare en smal stripe langs den joniske kysten er flat. Basilicata tilhører Mezzogiorno, det sørlige Italia, og bar i antikken navnet Lucania.
Matera: byen med Sassi
Matera er regionens mest kjente by. De to Sassi-kvartalene Sasso Caveoso og Sasso Barisano strekker seg langs en kløft der folk har bodd siden yngre steinalder. Huler, cisterner og over 150 kirker hugget inn i fjellet utgjør ett av verdens eldste sammenhengende bymiljøer. I 1993 tok UNESCO Sassi og Parco delle Chiese Rupestri opp på verdensarvlisten, og i 2019 var Matera europeisk kulturhovedstad.
Materas historie er også historien om et gjennombrudd. På 1950-tallet ble Sassi omtalt som en «nasjonal skam»: titusenvis av innbyggere levde i huler uten vann og strøm. En lov fra 1952 beordret tvangsflytting av beboerne. Først fra 1980-tallet ble kvartalene rehabilitert, og i dag huser de hoteller, restauranter og ateliers.
Pollino, Dolomiti Lucane og fjellene
Mellom Basilicata og Calabria strekker Parco Nazionale del Pollino seg over mer enn 192.000 hektar og er dermed Italias største nasjonalpark. I 2015 ble den tatt opp i nettverket UNESCO Global Geoparks. Parkens landemerke er loricato-furuen (Pinus leucodermis), hvis skjellaktige bark minner om rustningen til romerske soldater. Enkelte eksemplarer anslås å være over 900 år gamle. Blant de høyeste toppene finner vi Serra Dolcedorme (2.267 meter) og Monte Pollino (2.248 meter).
Midt i provinsen Potenza reiser Dolomiti Lucane seg, krevende sandsteinsformasjoner rundt landsbyene Castelmezzano og Pietrapertosa. Begge regnes som «Borghi più belli d'Italia». Mellom de to stedene går ziplinebanen «Volo dell'Angelo», der besøkende krysser kløften hengende i et stålwire. Lenger øst preger calanchi terrenget: tørre erosjonsfurersom skjærer hele landskap opp i bølgende rygger.
Byer og landsbyer: Potenza, Melfi, Craco, Aliano
Regionhovedstaden Potenza ligger på en høyderygg over Basento-dalen. Historisk sentrum, Via Pretoria og Museo Archeologico Nazionale della Basilicata utgjør kjernen. Lenger nord, ved foten av den utslukte vulkanen Monte Vulture, ligger Melfi med sitt normannisk-staufiske kastell. Der utstedte Fredrik II i 1231 Constitutiones Melfitanae, en av middelalderens første omfattende lovsamlinger.
Like kjent er de forlatte landsbyene. Craco ble gradvis forlatt fra 1963 etter en rekke jordskred og står i dag som en spøkelsesby midt i åsene. Aliano i provinsen Matera var forvisningssted for forfatteren Carlo Levi og er fortsatt knyttet til verket hans «Cristo si è fermato a Eboli». For mange små kommuner i Basilicata gjelder den italienske flat tax-ordningen for utenlandske pensjonister: en flat skattesats på sju prosent på utenlandske inntekter.
Maratea og Metaponto: bratt kyst og sandstrand
Ved Det tyrrenske hav har Basilicata en rundt 30 kilometer lang brattkyststrekke ved Maratea. Stedet omtales gjerne som «Det tyrrenske havs perle» og har en rekke kirker og kapeller. Høyt over byen, på Monte San Biagio, står den 21 meter høye Kristus-statuen av Bruno Innocenti, en av Italias høyeste Kristus-figurer. Bydeler som Acquafredda, Fiumicello og Marina di Maratea byr på en rekke av bukter og grotter.
Den ioniske kysten mellom Policoro og Metaponto er flat, med lange sandstrender og furuskoger. Her ligger det arkeologiske området Metaponto, en av de mest imponerende stedene fra Magna Grecia. Akaierne grunnla byen i andre halvdel av 700-tallet f.Kr.; på området står restene av flere doriske templer og et teater fra 300-tallet f.Kr. Nordvest for dette står søylene av et dorisk tempel, kjent som Tavole Palatine, i dag et av de mest kjente landemerkene i Lucania.
Mat og vin: Aglianico, Pane di Matera, Peperoni cruschi
Det lucaniske kjøkkenet er jordnært og verdsettes i Roma og Milano som en del av Sør-Italias cucina povera. Pane di Matera har hatt det europeiske IGP-merket siden 2008; brødet bakes av durumhvete og kan veie opp til to kilo per brød med sin form som et spist horn. Paprikaene «Peperone di Senise», som ofte serveres fritert og sprø som «cruschi», har hatt IGP-merket siden 1996. Lucanica-pølse, Caciocavallo-ost og Lagane-pasta med kikerter hører til standardrepertoaret.
Når det gjelder vin , er regionen en liten produsent, men med en internasjonal topprepresentant. Den Aglianico del Vulture Superiore, som fikk DOCG-status i 2010, produseres i skråningene av den utslukte vulkanen Monte Vulture av 100 prosent Aglianico-druer. I tillegg finnes DOC-sonene Aglianico del Vulture, Matera og Terre dell'Alta Val d'Agri. Som hvit representant regnes Greco fra Matera DOC.
Turisme, reisesesong og reisevei
Den beste reisetiden avhenger av målet. For byreiser til Matera og Potenza er april til juni samt september og oktober godt egnet; på høysommeren blir det varmt i høyden og over 35 grader langs den ioniske kysten. Høsten regnes av mange som den vakreste årstiden, takket være vintønninga og det klare lyset i Dolomiti Lucane, mens vinteren bringer snø og skitilbud i Pollino.
Basilikata har ingen egen internasjonal lufthavn. Flyreisende ankommer via Bari i Puglia eller via Napoli, og reiser videre derfra med bil, leiebil eller buss. Trenitalia knytter Potenza og Metaponto til jernbanenettet via linjer fra Napoli, Roma og Taranto; det finnes ingen gjennomgående høyhastighetsforbindelse. For Pollino er det naturlig å reise via kalabriske Lamezia Terme eller fra øst via Puglia. Inne i regionen er bilen det klart mest praktiske alternativet.
