Et gjestebidrag av Vera Sulima
Italia, et land fylt av mangfold. Sicilia, Roma, Napoli, Firenze, Venezia… hvert sted forteller sin egen historie. Likevel var det i år ikke den store byen som kalte på meg, men en region jeg ennå ikke kjente: Südtirol. Jeg hadde en følelse av at jeg der ville finne noe jeg savnet: letthet, rom, natur, og en følelse av frihet.
Ved Pragser Wildsee – et øyeblikk av stillhet
Ved Lago di Braies, også kjent som Pragser Wildsee, syntes tiden å stå stille. Vannet var så klart at det virket som et speil, et speil som sugde til seg tankene mine og lot dem bli lettere for hvert blikk.
Bak meg trengte turistene seg langs bredden, men jeg merket dem knapt. Jeg satt der med føttene i vannet og var rett og slett lykkelig. Først fikk jeg undrende blikk. Men snart forvandlet de seg til smil, til stille forståelse. Og noen satte seg til og med ned ved siden av meg, som om de ville ta del i dette lille lykkeøyeblikket.
I Dolomittene, frihetens hjerteslag
Dolomittene tok imot meg med en kraft og skjønnhet som er vanskelig å sette ord på. Mellom de mektige toppene slo hjertet mitt annerledes, vidt, fritt, som om usynlige vinger åpnet seg. Bare én ting kjente jeg der: den stille smerten over ikke å være en fugl.
Og mens blikket mitt vandret over engene, fulgte en lyd meg som ble den reneste meditasjon: den klare «ding-ding»-lyden av bjellene rundt halsen på budeiekyrne. Hver tone en takt, slapp av… pust… nyt…
Toblach, et lite stykke hjem
Den sjarmerende småbyen Toblach (Dobbiaco) overrasket meg med varme og en særegen magi. Gatene duftet av nytraktet kaffe og croissanter så store at man knapt kunne holde dem. Jeg forelsket meg i de blomsterdekorerte husene, i torgets fontene der jeg kjølte de slitne føttene og lo mens jeg plasket vann med barna.
Jeg fant ro i kirkens stille lys, rotet gjennom gamle broderte gjenstander på loppemarkedet – og lot blikket stadig vandre over fjellkulissene som innrammer småbyen som et maleri. Toblach ga meg en særegen energi: livlig, pulserende, full av latter og italiensk gjestfrihet. Alt begynte med et enkelt «Buongiorno, signora», og plutselig var jeg midt i denne hjertevarme verdenen.
Morgenens magi
Men det vakreste var morgenen. Når fjellene hylles i skyer, mykt og hemmelighetsfullt, som om man hadde trådt inn i et eventyr. Det var som om man kunne berøre skyene, eller til og med smake på dem. En stille, flyktig magi som lot dagen begynne med undring.
Så mye mer enn "bare" et reisemål
Fjellene har alltid vært min kjærlighet. Her puster jeg dypt, her finner jeg ro. Og slik minnet Dolomittene meg om en filosofs ord:
«Her tilhører jeg ingen. Her er jeg bare meg selv. Og her finner jeg fred.»
For meg er Südtirol derfor langt mer enn et reisemål. Det er et møte med meg selv. Med frihet, skjønnhet og stille kraft. Med noe man ikke kan sette ord på, noe man bare bærer i hjertet.
Og slik vet jeg: disse landskapene, som har brent seg dypt inn i meg, vil jeg aldri glemme. De kaller meg tilbake. Og en dag vil jeg komme igjen.
